I dag tenkte jeg at jeg skulle bevise hvor omfattende ytringsfriheten i Norge faktisk er.
Den 22. juli – mens mange fremdeles trodde at Oslo hadde blitt utsatt for et terrorangrep gjennomført av ekstreme islamister – ytret Ann Tove Buklev følgende på facebooksiden til en profilert norsk politiker:
Det snakkes om terrorhandling. Det kan vel like gjerne være grupper i den norske etniske befolkning som står bak dette. Grupperinger som har sett seg lei av overkjøringen av det norske folk, som foregår med denne regjeringen. Demokratiet har denne regjeringen gang på gang vist folket at ikke gjelder, der de har turt frem i ren diktatorstil overfor den norske etniske befolkning.
Det er trist at uskyldige har gått med. Stoltenberg og hans klan, ser jeg derimot ikke som uskyldige i dette tilfellet.
En annen som kommenterte i samme kommentarfelt var en tidligere aktivist i det nazistisk orienterte partiet Norgespatriotene, Torgeir Bjelland, som mente at man i det minste kunne håpe på at de drepte var “innvandringsvennlige sosialister”. Buklev fulgte opp med å skrive:
Jeg tror svært mange skulle ønske at en av de to døde var statsministeren selv.
Buklev ytret altså et konkret – om noe feigt formulert – dødsønske mot landets statsminister, og skrev at hun ikke anså “Stoltenberg og hans klan” som uskyldige. Det må sies å være mer enn bare “Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen” – for å sitere Grunnloven. I en udemokratisk stat med ren diktatorstil må man kunne anta at Buklev ville ha befunnet seg på en ukomfortabel togreise til et utrivelig sted i ødemarka.
Men det er slett ikke tilfelle. Buklev har fortsatt som aktiv skribent i nettdebatter. I forbindelse med rettsaken mot Breivik ytret hun f.eks. at Breiviks forsvarstale var blitt “sensurert av Arbeiderpartiklanen”, og at det var “ingenting i denne talen som var forskjellig fra hva de fleste i dette samfunnet mener om politikken som føres idag”, samtidig som hun understreket at hun ikke ville “identitifisere seg med drapene”. Hun har imidlertid ikke problemer med å skylde andre for drapene, da hun skriver:
Selv undrer jeg på hvem i AP-bevegelsen som står bak dette attentatet, som planla denne terroraksjonen for å befeste makten i Norge.
Hun uttrykker samtidig glede over at det snart er valg, slik at man kan bli kvitt disse “bedragerne og svindlerne”.
I en stat uten ytringsfrihet ville hun nok en gang befunnet seg på en ukomfortabel togreise.
Men det er slett ikke tilfelle. Ann Tove Buklev er fremdeles aktiv på internett, og har i det siste blant annet engasjert seg i et kommentarfelt under en artikkel på bt.no om Kurt Oddekalvs nedrige angrep på Eskil Pedersen. I dette kommentarfeltet skriver Buklev blant annet om høyreekstremisme som en mer eller mindre innbilt fare. Kommentaren har siden blitt slettet, men i en annen skriver hun at
flere burde stå frem å si hva de mener i dette samfunnet, og ikke minst stille langt flere spørsmål rundt det som skjer i statsforvaltningen i de øverste regjerende krefter, der befolkningen blir svindlet og bedratt av sittende regjering med avleggere.
I en autoritær stat ville Ann Tove Buklev nå befunnet seg på en ukomfortabel togreise. Men en slik stat lever vi – takk og lov og heldigvis – ikke i. Istedenfor lever vi i et samfunn der man ustraffet kan komme med denne typen ytringer, og der uavhengige medier legger til rette for at man kan ytre seg fritt i kommentarfelt, her et kommentarfelt der man for øvrig kan lese at Eskil Pedersen er “ynkelig”.
Og ikke minst, selvsagt:
Det er farlig for nordmenn å bruke ytringsfriheten, som det så fint heter at vi har.
Imens fengsles folk av møkkaregimer mange steder i verden.
